Blogg, Hjem, TreStykker 2017

Dag 7/8/7/8

Ansvarlig skribent:
Anders Wunderle Solhøy

Etter at hviledagen har blitt holdt hellig, og hele TreStykker avspaserte søndag, er vi mannsterke tilbake på jobb denne smått regntunge mandagen. Tross været er moralen høy, og lite tilsier at dette er en blåmandag, men heller noe som tenderer mot en purpur-/fiolettmandag. Mens kaffetrakteren surkler, og mørke dråper av høykonsentrert motivasjon samler seg i bunnen av kjelen, gjennomgås strategien for dagen. Stemningen er spent. Ikke til å ta å føle på, for det er fullstendig umulig, men likevel utvilsomt tilstedet. I dag er dagen vi har ventet på med fryd, iblandet pittelitt skrekk. I dag skal vi ta første skritt fra å være tre separate enklaver som jobber med hvert sitt konstruksjonselement, til å forene dem til en og samme konstruksjon. Spileveggen, aka ”the grid”, aka ”kahytten” er tilnærmet ferdig, og skal monteres på sin rettmessige plass på flytebryggen. Team Beam og Team Gypsy skal omsider fusjonere til Team Dream Team. Løse tråder begynner omsider å nennsomt strikkes sammen til en helhetlig og solid selbuvott.

Operasjonen er lettere sagt enn gjort. Alle monner drar, og vi er akkurat nok monner til å løfte den forbausende tunge spileveggen dit den er tiltenkt. Og så er det et par millimeter. Alltid et par millimeter. Millimeterne som skiller ok fra perfekt. Joda, veggen står, joda, den er unektelig vakker på avstand, men vil vi ikke strekke oss litt lengre for at møtene melllom elementene skal oppnå sitt fulle potensiale? At de skal være helt i ”flush”, som de sier over dammen? Det er klart vi vil det, needless to say, og slik glir arbeidet over fra tunge løft og grov stabilisering, til fintfølende rikking og dytting for minimere milimetersgliper til at absolutt minimum.

Jeg vil avslutte dagens innlegg med et dikt jeg har puslet litt med, som dedikeres til de mange tiltalls spreke bergenserne som jogger forbi tomten vår hver skapte dag. Disse mosjonistene er ikke bare den mest skuelystne gruppen mennesker vi har med å gjøre fra dag til dag, men gir oss også et håp om at Store Lungegårdsvann har en lysende fremtid som rekreasjonsområde, en fremtid vi i TreStykker kan bli en del av (Anders for president?)

Asfalt under mine tærn
Svetten marinerer mine DryFit-klærn
Jeg føler meg lett som en fjær
Jeg kjenner jeg er Nirvana nær

Runden rundt vannet er pen
Etter 10 km er samvittigheten ren
Jeg føler meg som nummer én
Selv om melkesyren okkuperer mine ben

Men hva er nå dette for no´?
Hva bygger disse studentene mon tro?
En flytende konstruksjon hvor en kan ta livet med knusende ro?
Jeg får jogge litt saktere så jeg får anledning til å glo.

Takk for meg.

     

    

     

Team Beam legger inn flyteelementene #mandag #flytebrygge #flyte #bygging #architecturestudent #bergen

A post shared by TreStykker (@trestykker) on

Skyggespillet inni ‘The grid’ #architecturestudent #architecture #arkitektur

A post shared by TreStykker (@trestykker) on